Skamfull.

Akkurat nå sitter jeg hjemme, i sofaen min. Familiens TV er okkupert av niåringen.
Jeg skal ikke nedverdige meg selv ytterligere ved å kommentere den avføringen som Disney Channel bombarderer våre håpefulle med, eller den hverdagslige apatien eller resignasjonen som gjør at jeg ikke orker å ta opp kampen om hva ungene får se på.

Akkurat nå sitter jeg som sagt i sofaen min, og irriterer meg over andre ting. Akkurat nå tenker jeg på vekten jeg har stående på badet vårt. Jeg tenker på hvor ukomfortabel og misfornøyd jeg er med de tallene som er kommet opp på den de gangene jeg har brukt den de siste årene, for ikke å snakke om kroppsfasongen.
Denne misnøyen er av den typen som ikke slipper taket så lett. Den er av en type som gjerne vokser, og sprer seg jo mer jeg tenker.

Jeg vet hva som å til. Det er så enkelt som å innta færre kalorier enn man forbrenner.
Det er så mange som har skrevet så mye om dette der ute, at jeg skal spare dere for gjentakelser av selvfølgeligheter. For tips om ernæring, finn deg noe annet enn denne bloggen å kaste bort tiden din på.
Dersom man virkelig vil noe, og man vet hva man må gjøre for å oppnå et mål, er det i all hovedsak kun en enkel grunn til at man ikke lykkes, nemlig svakhet. Mangel på viljestyrke, latskap, fravær av ryggrad og dedikasjon.

Akkurat nå ble jeg atter en gang ettertrykkelig satt på plass av skamfølelsen man rettmessig må føle på i fraværet av viljestyrke. Hvilke perverse mekanismer er det som driver en mann med ambisjoner om flat mage til å presse i seg en hel jævla pizza i størrelse enorm? OK, niåringen fikk sine snaue to stykker av pizzaen, men la meg være ærlig her. Denne pizzaen var ment for flere.
Hvilke masokistiske (ja, man kan faktisk skrive masokistisk på denne måten) mekanismer driver en mann til å fortsette å hive innpå lenge etter at man har fått mer enn nok?
I etterpåklokskapens lys kan det virke som en av mange uttrykksformer for en dekadent form for grådighet. Fordi jeg kan, så gjør jeg det. Bare derfor? Eller gjør man det fordi man ikke klarer å la være. Uansett, jeg har problemer med å godta dette. På et eller annet tidspunkt blir en mann nødt til å ta tilbake kontrollen, til å sette en standard.
Tidligere har jeg ovenfor meg selv demonstrert i alle fall noe som ligner på viljestyrke ved å avstå fra godteri og snacks i en måned. Å nekte seg disse utskeielsene man er blitt så altfor godt vant til, ga meg en temmelig tilfredsstillende følelse. Følelsen av å ha kontroll, av å bestemme, av å ikke gi etter.

Vel. Det er det som gjelder framover. Kontroll. Kontroll og viljestyrke.
Man skal ikke bestige Mt. Everest eller sykle Birken. Man skal bare unngå å gi etter for svakhet og lyst. Man skal anstrenge seg. Man skal holde seg innenfor det som egoet beskriver som anstendig.

Vi snakker faen meg dedikasjon. Gammeltestamentlig.
Til alle dere gudløse og venstrevridde der ute, jeg bruker ordet gammeltestamentlig i betydningen hardcore. Hardcore som i motsetningen til det lette. Hardcore som filmsamlingen til ordfører Søviknes. Uten å ha sett den, men han slår meg som en sånn type.